UTSPARK#6

Kunståret 2007: Viktige hendelser

2007 var, for billedkunsten, et år med viktige hendelser – ting som vil kunne få stor betydning for Stavanger i årene framover. Nei, jeg tenker ikke på lanseringen av det offisielle 2008-programmet, hvor kunsten er den store taperen. Mye av det som har vesentlig og varig betydning for Stavangers kunstliv skjer utenom byens kulturpolitikk og utenom den oppblåste retorikken omkring kulturhovedstaden.

”Ka då ittepå?” Med sitt initiativ Stavanger2018 punkterte kunstneren Trond Hugo Haugen denne retorikken med sitt enkle spørsmål, og han satte i gang en bred debatt om årene etter det store kulturelle jubelåret. Hvem legger premissene for tiden etter? spurte han. Med seminarer, debatter, foredrag og presentasjon av kunst, idéer og tanker, ble Haugen en viktig surdeig i Stavangers kulturliv; han åpenbarte store sorte hull i byens kulturstrategi, som flere av oss har pekt på de siste årene: uten kraftig styrking av Stavangers infrastruktur også innen kunstfeltet, blir det ingen bedring på lang sikt.

Haugen kalte aksjonen vekkelseskampanje og et felttog. Dens betydning ligger i at kunstnere og kulturarbeidere mønstret bredde og styrke utenom de offisielle rammene – det er her en må lete for å finne mulighetene for vekst og framgang i årene framover. Slik aksjonen var finansiert og gjennomført, ble den også et interessant kunstverk i det offentlige rom – Haugen skapte her relasjonell kunst på sitt beste.

”Hvor er den åpne og kritiske debatten om mål og mening, hovedgrep og etterbruk?” spurte Jan Inge Reilstad og Jörgen Svensson i en aviskronikk i mars; Haugen og hans allierte ga svaret i høst – et svar som tydeliggjorde sannheten i kronikkens påstand om at i Stavanger2008 ”er en dyp og demokratisk kunstfaglighet suspendert til fordel for organisasjonens effektivitet.” Og som rommet konklusjoner som kunne bekrefte bekymringen i kronikken: ”Får vi dermed et 2008 med kvalitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen?”

Spørsmålet ”Ka då ittepå?” kan bare besvares gjennom det siste, mens Stavanger i 2008 hovedsakelig gir sine innbyggere det første.

Riv ruklet!
Den andre viktige hendelsen med stor betydning i årene framover er den generøse testamentariske gaven fra Steingrim Laursen: 100 tegninger av framtredende amerikanske og europeiske kunstnere, en etnografisk samling og koreansk keramikk fra 800-tallet. Om en skal tro avisene om gavens innhold, kan dens betydning ikke overvurderes for et lite provinsielt museum som vårt. Den blir et brennpunkt for to sentrale forhold: Den er for det første en del av mesénvirksomheten som i første rekke Jan Groth har startet – en prosess helt utenom byens kulturpolitikk, som ikke har gjort mye for å styrke kunstmuseets innhold og virksomhet. For det andre setter både Groths og Laursens samlinger press på museet og avdekker dets svakheter – ikke minst når det gjelder adekvat utstillings- og magasinplass.

Hvis kunstmuseet skal kunne nyttiggjøre seg disse, og eventuelle framtidige gaver skikkelig, trengs større magasinplass og bedre forhold for visning. Hafstenfløyens arkitektur er svært dårlig for visning av de fleste kunstuttrykk. Laursens testamentariske gave bør bli et incitament til å rive ruklet: fjern denne fløyen, utvid museet og bygg noe som kan vise de ulike kunstformene på en fleksibel og god måte. Stavanger har nå flotte kunstsamlinger i museets eie, men mangler et førsteklasses museumsbygg til å vise og ta vare på dem.

Tafatt strategi
Når Stavanger endelig la fram ”Handlingsplan for visuell kunst”, var det i siste liten før byen blir kulturhovedstad. Et så viktig dokument skulle naturligvis ha vært på plass lenge før, slik at kunstens infrastruktur allerede var styrket når fyrverkeriet går til himmels. Når planen kommer så sent, får en lett inntrykk av det skjer for skams skyld, fordi man ikke kan ha det på seg at kulturbyen ikke vet hva man skal gjøre med kunsten og kunstnerne sine.
Men det vet byen fortsatt ikke: Planen antyder noe om flere atelierplasser for kunstnerne, men fortsatt vet man ikke hvor disse skal etableres. Arbeidssituasjonen for Stavangers kunstnere er prekær, uverdig i en by som kaller seg europeisk kulturhovedstad. Sikrer man byens kunstnere gode arbeidsforhold, sikrer man også et blomstrende kunstliv i årene framover.
Derfor er det ytterst deprimerende å lese at planen leker med tanken om samlokalisering av Stavanger Kunstforening og Rogaland Kunstsenter. Dette er to helt forskjellige institusjoner med ulik identitet og funksjon. Byens og fylkets kunstnere har en lang og stolt tradisjon med eget utstillingssted, helt tilbake til 1966, da kunstgalleriet i Urgaten ble etablert. Etter hvert fikk galleridriften en sterkere organisasjonsmessig overbygning, og kunstsenteret ble utviklet. Her forvalter man en stor faglig ekspertise og en rik og variert virksomhet i et spenn fra utstillingssamarbeid med Liverpool til utsmykking av offentlige bygg.

I påvente av at kommunen skal finne egnede lokaler til kunstsenteret, som må flytte fra et Nytorget i forvandling, har senterets galleri ikke hatt noe utstillingsprogram i 2007. Dette er et merkbart tap for byen; vi mister noe av mangfoldet. En kan spørre seg om byens myndigheter lar seg merke av dette, for fortsatt står kunstsenteret uten lokaler. Et samarbeid med kunstforeningen er en usedvanlig dårlig idé; det vil hemme begge parter, og kunstnerne mister mye av sin frihet.

Kunstforeningen er allerede i dyp krise: I stedet for å spisse sin kompetanse og sin virksomhet, har den klekket ut en urealistisk, altomfattende plan om å bli et regionalt senter for samtidskunst, arkitektur, kunsthåndverk og design – intet mindre! Dette vil ikke bare kreve millioner i ombygging, men også flere millioner i driftsutgifter hvert år, om det skal kunne bli noe annet enn tafatt hobbyvirksomhet.

Kunstopplevelsene
Hvor har vi så fått de beste kunstopplevelsene i 2007? Ikke minst i de to privatdrevne galleriene Transit og Opdahl. Danske Christina Malbek ga oss kjente rogalandsmotiver sett på en helt ny måte, i bilder hvor både natur og maleri syntes fragmentert og infisert – et landskapsmaleri i ruin. Senere viste Andreas Soma her noe av sitt svenske nettverk, i en malerimønstring hvor ikke minst han selv bidro med tilsynelatende enkle, men likevel virtuost utførte bilder malt med olje på plexiglass.

Hos Opdahl viste en generasjon kunstnere med røtter i Stavanger sin styrke: Jone Kvie og Else Leirvik bryter begge nye veier for skulpturen – førstnevnte konkretiserer universets svimlende utstrekning, Leirvik fanger en stille melankolsk poesi i sine objekter. Ole Martin Lund Bø iscenesetter spillet mellom makt og avmakt med enkle, men effektive virkemidler, mens galleriet nylig tok tegneren Per Dybvig til stor suksess i nytt galleri i Berlin. Utstillinger i gallerier som disse er signifikante kjennetegn på kvalitet i kunstfeltet, og dermed også på status som kulturby gjennom hva man faktisk gjør, ikke hva man fatter vedtak om; og de ligger langt utenom det offisielle 2008-programmet. Den organisasjonen avslørte sin uformuenhet og sin mangel på kunstfaglig ekspertise i en helsides annonse for kulturhovedstaden i Morgenbladet i oktober: Der klarte man konsekvent å feilstave navnet på én av verdens aller mest kjente kunstnere, Robert Rauschenberg.
Et absolutt høydepunkt var Natasja Askelunds maleriutstilling i Haugesund Kunstforening; hun fortsetter sin imponerende livsfrise og uttrykker i enkle, sterke bilder opplevelser av identitet, av det menneskelige, rett og slett. Susanne Christensens installasjoner i Sandnes Kunstforening gjorde også inntrykk, der de gåtefullt ledet deg inn i en klaustrofobisk verden hvor hjemmets lune hygge fordampet og alt var noe annet. Det samme så vi i Sarah Woodfines tegneutstilling på Hå; hun sprenger de todimensjonale rammene for tegnekunsten, gjør den tredimensjonal og forteller gåtefulle historier, uendelig fascinerende.

Agnes Btffns utstilling samme sted undersøkte forholdet mellom det ytterst banale og det fortsatt meningsbærende, mens Sverre Wyller i Galleri Gann tok maleriet over mot det tredimensjonale objektet i postmodernistisk lek med materialer og med den modernistiske kunsthistorien. I kunstmuseet var Richard Francisco et viktig bekjentskap, med sin poetiske bruk av det ubetydeliges formskapende muligheter; hans utstilling var også en synliggjøring av museets fruktbare bruk av forbindelseslinjer til Groth-samlingen.

Pia Myrvolds utstilling samme sted avslutter kunståret, i en oppvisning av kreativitet og formskaping, ikke bare i motedesign, men også i de mange videoarbeidene. Godt å se igjen noen av de fargesterke tekstilcollagene og maleriene hun arbeidet med på 80-tallet, og som jeg da gang på gang anmeldte positivt. Sammenlign disse tidlige arbeidene med hennes sene malerier, og du ser at kunstnerisk styrke i designfaget svekker maleren Myrvold.

Street Art-utstillingen i kunstmuseet, med store bilder malt rett på veggen, trakk nye grupper publikum dit. Og ny direktør ved museet er nok en viktig hendelse for byens kunstliv; her ligger en sjanse til ytterligere vitalisering av kunstinstitusjonen.


Trond Borgen


Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger Aftenblad.

Teksten Viktige hendelser sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 29. Desember 2007. Gjengitt etter avtale med forfatteren.