UTSPARK#6
Kunståret 2007: Viktige hendelser
2007 var, for billedkunsten, et år
med viktige hendelser – ting som vil kunne få stor betydning
for Stavanger i årene framover. Nei, jeg tenker ikke på lanseringen
av det offisielle 2008-programmet, hvor kunsten er den store taperen.
Mye av det som har vesentlig og varig betydning for Stavangers kunstliv
skjer utenom byens kulturpolitikk og utenom den oppblåste retorikken
omkring kulturhovedstaden.
”Ka då ittepå?” Med sitt initiativ Stavanger2018
punkterte kunstneren Trond Hugo Haugen denne retorikken med sitt enkle
spørsmål, og han satte i gang en bred debatt om årene
etter det store kulturelle jubelåret. Hvem legger premissene for
tiden etter? spurte han. Med seminarer, debatter, foredrag og presentasjon
av kunst, idéer og tanker, ble Haugen en viktig surdeig i Stavangers
kulturliv; han åpenbarte store sorte hull i byens kulturstrategi,
som flere av oss har pekt på de siste årene: uten kraftig
styrking av Stavangers infrastruktur også innen kunstfeltet, blir
det ingen bedring på lang sikt.
Haugen kalte aksjonen vekkelseskampanje og et felttog. Dens betydning
ligger i at kunstnere og kulturarbeidere mønstret bredde og styrke
utenom de offisielle rammene – det er her en må lete for å
finne mulighetene for vekst og framgang i årene framover. Slik aksjonen
var finansiert og gjennomført, ble den også et interessant
kunstverk i det offentlige rom – Haugen skapte her relasjonell kunst
på sitt beste.
”Hvor er den åpne og kritiske debatten om mål og mening,
hovedgrep og etterbruk?” spurte Jan Inge Reilstad og Jörgen
Svensson i en aviskronikk i mars; Haugen og hans allierte ga svaret i
høst – et svar som tydeliggjorde sannheten i kronikkens påstand
om at i Stavanger2008 ”er en dyp og demokratisk kunstfaglighet suspendert
til fordel for organisasjonens effektivitet.” Og som rommet konklusjoner
som kunne bekrefte bekymringen i kronikken: ”Får vi dermed
et 2008 med kvalitetssikring av eventkalenderen i stedet for kvalitetssikring
av kulturprosessen?”
Spørsmålet ”Ka då ittepå?” kan bare
besvares gjennom det siste, mens Stavanger i 2008 hovedsakelig gir sine
innbyggere det første.
Riv ruklet!
Den andre viktige hendelsen med stor betydning i årene framover
er den generøse testamentariske gaven fra Steingrim Laursen: 100
tegninger av framtredende amerikanske og europeiske kunstnere, en etnografisk
samling og koreansk keramikk fra 800-tallet. Om en skal tro avisene om
gavens innhold, kan dens betydning ikke overvurderes for et lite provinsielt
museum som vårt. Den blir et brennpunkt for to sentrale forhold:
Den er for det første en del av mesénvirksomheten som i
første rekke Jan Groth har startet – en prosess helt utenom
byens kulturpolitikk, som ikke har gjort mye for å styrke kunstmuseets
innhold og virksomhet. For det andre setter både Groths og Laursens
samlinger press på museet og avdekker dets svakheter – ikke
minst når det gjelder adekvat utstillings- og magasinplass.
Hvis kunstmuseet skal kunne nyttiggjøre seg disse, og eventuelle
framtidige gaver skikkelig, trengs større magasinplass og bedre
forhold for visning. Hafstenfløyens arkitektur er svært dårlig
for visning av de fleste kunstuttrykk. Laursens testamentariske gave bør
bli et incitament til å rive ruklet: fjern denne fløyen,
utvid museet og bygg noe som kan vise de ulike kunstformene på en
fleksibel og god måte. Stavanger har nå flotte kunstsamlinger
i museets eie, men mangler et førsteklasses museumsbygg til å
vise og ta vare på dem.
Tafatt strategi
Når Stavanger endelig la fram ”Handlingsplan for visuell kunst”,
var det i siste liten før byen blir kulturhovedstad. Et så
viktig dokument skulle naturligvis ha vært på plass lenge
før, slik at kunstens infrastruktur allerede var styrket når
fyrverkeriet går til himmels. Når planen kommer så sent,
får en lett inntrykk av det skjer for skams skyld, fordi man ikke
kan ha det på seg at kulturbyen ikke vet hva man skal gjøre
med kunsten og kunstnerne sine.
Men det vet byen fortsatt ikke: Planen antyder noe om flere atelierplasser
for kunstnerne, men fortsatt vet man ikke hvor disse skal etableres. Arbeidssituasjonen
for Stavangers kunstnere er prekær, uverdig i en by som kaller seg
europeisk kulturhovedstad. Sikrer man byens kunstnere gode arbeidsforhold,
sikrer man også et blomstrende kunstliv i årene framover.
Derfor er det ytterst deprimerende å lese at planen leker med tanken
om samlokalisering av Stavanger Kunstforening og Rogaland Kunstsenter.
Dette er to helt forskjellige institusjoner med ulik identitet og funksjon.
Byens og fylkets kunstnere har en lang og stolt tradisjon med eget utstillingssted,
helt tilbake til 1966, da kunstgalleriet i Urgaten ble etablert. Etter
hvert fikk galleridriften en sterkere organisasjonsmessig overbygning,
og kunstsenteret ble utviklet. Her forvalter man en stor faglig ekspertise
og en rik og variert virksomhet i et spenn fra utstillingssamarbeid med
Liverpool til utsmykking av offentlige bygg.
I påvente av at kommunen skal finne egnede lokaler til kunstsenteret,
som må flytte fra et Nytorget i forvandling, har senterets galleri
ikke hatt noe utstillingsprogram i 2007. Dette er et merkbart tap for
byen; vi mister noe av mangfoldet. En kan spørre seg om byens myndigheter
lar seg merke av dette, for fortsatt står kunstsenteret uten lokaler.
Et samarbeid med kunstforeningen er en usedvanlig dårlig idé;
det vil hemme begge parter, og kunstnerne mister mye av sin frihet.
Kunstforeningen er allerede i dyp krise: I stedet for å spisse sin
kompetanse og sin virksomhet, har den klekket ut en urealistisk, altomfattende
plan om å bli et regionalt senter for samtidskunst, arkitektur,
kunsthåndverk og design – intet mindre! Dette vil ikke bare
kreve millioner i ombygging, men også flere millioner i driftsutgifter
hvert år, om det skal kunne bli noe annet enn tafatt hobbyvirksomhet.
Kunstopplevelsene
Hvor har vi så fått de beste kunstopplevelsene i 2007? Ikke
minst i de to privatdrevne galleriene Transit og Opdahl. Danske Christina
Malbek ga oss kjente rogalandsmotiver sett på en helt ny måte,
i bilder hvor både natur og maleri syntes fragmentert og infisert
– et landskapsmaleri i ruin. Senere viste Andreas Soma her noe av
sitt svenske nettverk, i en malerimønstring hvor ikke minst han
selv bidro med tilsynelatende enkle, men likevel virtuost utførte
bilder malt med olje på plexiglass.
Hos Opdahl viste en generasjon kunstnere med røtter i Stavanger
sin styrke: Jone Kvie og Else Leirvik bryter begge nye veier for skulpturen
– førstnevnte konkretiserer universets svimlende utstrekning,
Leirvik fanger en stille melankolsk poesi i sine objekter. Ole Martin
Lund Bø iscenesetter spillet mellom makt og avmakt med enkle, men
effektive virkemidler, mens galleriet nylig tok tegneren Per Dybvig til
stor suksess i nytt galleri i Berlin. Utstillinger i gallerier som disse
er signifikante kjennetegn på kvalitet i kunstfeltet, og dermed
også på status som kulturby gjennom hva man faktisk gjør,
ikke hva man fatter vedtak om; og de ligger langt utenom det offisielle
2008-programmet. Den organisasjonen avslørte sin uformuenhet og
sin mangel på kunstfaglig ekspertise i en helsides annonse for kulturhovedstaden
i Morgenbladet i oktober: Der klarte man konsekvent å feilstave
navnet på én av verdens aller mest kjente kunstnere, Robert
Rauschenberg.
Et absolutt høydepunkt var Natasja Askelunds maleriutstilling i
Haugesund Kunstforening; hun fortsetter sin imponerende livsfrise og uttrykker
i enkle, sterke bilder opplevelser av identitet, av det menneskelige,
rett og slett. Susanne Christensens installasjoner i Sandnes Kunstforening
gjorde også inntrykk, der de gåtefullt ledet deg inn i en
klaustrofobisk verden hvor hjemmets lune hygge fordampet og alt var noe
annet. Det samme så vi i Sarah Woodfines tegneutstilling på
Hå; hun sprenger de todimensjonale rammene for tegnekunsten, gjør
den tredimensjonal og forteller gåtefulle historier, uendelig fascinerende.
Agnes Btffns utstilling samme sted undersøkte forholdet mellom
det ytterst banale og det fortsatt meningsbærende, mens Sverre Wyller
i Galleri Gann tok maleriet over mot det tredimensjonale objektet i postmodernistisk
lek med materialer og med den modernistiske kunsthistorien. I kunstmuseet
var Richard Francisco et viktig bekjentskap, med sin poetiske bruk av
det ubetydeliges formskapende muligheter; hans utstilling var også
en synliggjøring av museets fruktbare bruk av forbindelseslinjer
til Groth-samlingen.
Pia Myrvolds utstilling samme sted avslutter kunståret, i en oppvisning
av kreativitet og formskaping, ikke bare i motedesign, men også
i de mange videoarbeidene. Godt å se igjen noen av de fargesterke
tekstilcollagene og maleriene hun arbeidet med på 80-tallet, og
som jeg da gang på gang anmeldte positivt. Sammenlign disse tidlige
arbeidene med hennes sene malerier, og du ser at kunstnerisk styrke i
designfaget svekker maleren Myrvold.
Street Art-utstillingen i kunstmuseet, med store bilder malt rett på
veggen, trakk nye grupper publikum dit. Og ny direktør ved museet
er nok en viktig hendelse for byens kunstliv; her ligger en sjanse til
ytterligere vitalisering av kunstinstitusjonen.
Trond Borgen
Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger
Aftenblad.
Teksten Viktige hendelser sto første gang på trykk
i Stavanger Aftenblad 29. Desember 2007. Gjengitt etter avtale med forfatteren.
|