UTSPARK#3

2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018 gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.


Tekst 5: KUNSTÅRET 2006


Provinsbyen markerer igjen sin smålighet

Som kunstår ble 2006 innrammet av to betydelige begivenheter: Den fine Hertervig-utstillingen på Rogaland Kunstmuseum og den kresne minneutstillingen for Roland Lengauer i Transit Art Space. De dokumenterte at Hertervig og Lengauer er blant Stavangers største kunstnere noensinne – likevel viser byen fortsatt en manglende forståelse for deres store betydning, både i lokal og europeisk sammenheng. Det er provinsbyen som igjen markerer sin smålighet.

Hertervig-utstillingen viste oss at hans papirarbeider er unike i norsk sammenheng, ja faktisk at han er en proto-modernist på høyde med noe av det mest avanserte som foregår ute i Europa mot slutten av 1800-tallet. Utstillingen gikk videre til Nasjonalmuseet i Oslo, med ressurser til å montere den langt mer elegant og konsentrert enn i Stavanger, og til Bergen Kunstmuseum. I Stavanger er naturligvis Hertervigs bilder selve juvélen i kronen; og det har vært museets ønske å kunne presentere ham ute i Europa, som en del av Stavangers kulturhovedstadsmarkering. Når 2008-ledelsen, etter å ha drøyet altfor lenge uten å gi museet noe klart svar, nå har avslått søknaden om midler til et slikt europeisk framstøt, vitner det om en skremmende svak kunstfaglig kompetanse. Og om en mangel på forståelse av at Hertervig, som i sin tid satt i en bitte liten utkantby og laget kunst av europeisk format som ingen i hans omgivelser kunne forstå, allerede da sprengte seg ut av denne provinsialismen og foretok avanserte utprøvinger av maleriets virkemidler.

Hvorfor skal dette ennå være en lokalt bevart hemmelighet, lite kjent ute i Europa, hvor han naturlig hører hjemme? Hvorfor skal den stavangerske provinsialismen fortsatt ligge som et lokk over Hertervigs kunst?

Og hvorfor er byens myndigheter igjen i ferd med å gå i hertervigfellen når det gjelder Lengauers kunst, som jo også er av europeisk format? Vi er mange som ser storheten i hans skulpturer, men foreløpig har ikke byen sikret dem for offentlig visning, så kommende generasjoner skal kunne se hvilken betydelig kunstner byen hadde hundre år etter Hertervig.

Ungt og sprekt
Heldigvis er den unge og alternative kunstscenen aktiv med visningssteder som alltid byr på overraskelser. Det lille galleriet 21 kvm er et typisk kunstnerstyrt nettverksgalleri som presenterer ung og kanskje litt uferdig kunst, med gløtt inn i kunstneriske utviklingsprosesser som kan bli viktige for byen i framtiden, men som også er viktige akkurat nå, nettopp som alternativ til det etablerte. Her spenner utstillingene fra Alessia Fanti og Tord Paulsens iscenesatte fotografi til nylig viste Sten Are Sandbecks «Kulisser for et forlatt landskap» - objekter som verken er maleri eller skulptur; rare todimensjonale former bemalt og med tekst, som underlige veiskilt i ørkenen.

På Tou Scene kan vi sporadisk se utstillinger kuratert av lignende grupper av unge kunstnere og kuratorer; de kaller seg Tou Vindu og Tou Kunsthall. David Buckley trakk inn hele landskapet utenfor Stavanger i sin installasjon i Tou Vindu, mens kunststudentene Kjersti Vetterstad og Monica Winther omskapte ølhallene til et spennende paradoks: primitive huler, komplett med hulemalerier, men samtidig et avansert dataspill man kunne vandre rett inn i. Inntrykk gjorde også videoinstallasjonen til Eli Glader, med tema fra aserbajdsjanske kvinnefengsler, i ølhallene. Hun har markert seg sterkt etter hjemkomsten fra Aserbajdsjan, med utstilling også i kunstforeningen og delaktighet i Arkeologisk Museums flotte Karavanserai-utstilling med kulturskatter fra det fjerne Kaukasus-landet.

Best er bærekraften i det alternative kunstmiljøet utviklet i i/o/lab, som nylig gjennomførte sin første biennale for elektronisk og ustabil kunst, med nedslag rundt om i byen – det var som om Stavanger ble infisert av et virus som etter hvert kan bryte ned byens provinsielle motstandskraft. Som biennale var dette en liten, men svært viktig start, og den viste at Stavanger har en betydelig faglig styrke med rom for nytenking innen dette feltet.

Nytenking
Nytenking er også stikkordet for Rogaland Kunstsenter, som i 2006 viste resultatene av et samarbeidsprosjekt med den andre kulturhovedstaden i 2008, Liverpool: Kuratorene John Øivind Eggesbø og Sorcha Carey har utvekslet kunstnere og satt dem sammen parvis for utstillinger her i Stavanger, samtidig som de fikk stille ut på Liverpool-biennalen. Kvalitetsmessig har nok prosjektet variert en del; men vi har fått se kunstneriske tenkemåter – ikke minst innen konseptkunst og relasjonell kunst – som ellers ville ha gått oss hus forbi. Ikke minst vil to bidrag bli husket: Marit Victoria Wulff Andreassen og Nicki McCubbing, som i vår satte Stavanger i kjønnets tegn, og høstens dokumentarfilm som viste byutviklingen i Liverpool, laget av Leif Gaute Staurland og Anne Lise Stenseth.

Kunstsenteret står snart uten hus, fordi kulturbyen prioriterer riving og bygging av parkeringshus framfor kunst og kultur; det er åpenbart ingen selvfølge at Stavanger vil tilby sin leietaker, kunstsenteret, nye og bedre lokaler. Også atelierplass til byens kunstnere er et forsømt område; i november hadde kunstner Elin Melberg et svært velskrevet leserinnlegg som pekte på misforholdet mellom kulturbyretorikken og kommunens manglende handlekraft overfor byens kulturprodusenter.

Både billedkunstnerne og kunstsenteret representerer en kraft byen trenger, ikke minst når kunstforeningen nå synes å synge på siste verset. Da foreningen slapp til to unge kunstnere på tampen av året, brukte både Jørund Aase og Josefine Lyche anledningen til bl.a. å kommentere dens utsatte posisjon, gjennom støv- og maleri-installasjoner som aktiviserte bygningens egen historie.

Det solide
Ellers har Galleri Brandstrup pakket sammen for godt, mens det nystartede Galleri Gann i Sandnes er konsolidert og styrket, ikke minst gjennom gode utstillinger av lokale kunstnere: Gry Hege Rinaldos serie med små tegninger, nærstudier av kroppsdeler og hud, var et høydepunkt her, det samme var også Anita Tjemslands enkle bymotiver fra Stavanger og Sandnes. De storartede utstillingene finner du for øvrig i de to private galleriene Transit og Opdahl. Sistnevntes kunstnere i 2006 – Tokarev, Wyller, Rückriem, Dybvig, Elgin og Kvie – var en sammenhengende rekke med høydepunkter, og Transits store satsing på russisk samtidskunst var en utstilling som holdt et internasjonalt museumsnivå, sjelden kost i private norske gallerier.

Også ute på Hå gamle prestegard har vi sett flere svært gode utstillinger. Mønstringen av saltglasert keramikk var praktfull; fra Kunsthøgskolen i Oslo ga avgangsstudent Hanne Frey Husø oss en fantasifull og svært godt gjennomført installasjonsfiksjon om et arkiv for bevaring av marionettenes minner; kuratorene Jan Kjetil Bjørheim og Alan Yates laget «Free Play», en lekende internasjonal nettverksutstilling; og i høst skapte Karen Erland en usedvanlig fin utstilling hvor keramikkobjekter inngikk i en større helhet.

Erland slo også til i Rogaland Kunstmuseum – denne gang Jens, som med kombinasjoner av keramiske kjerner og store, industrielle luftfiltre fra anleggsmaskiner nå vekker berettiget internasjonal oppmerksomhet. I kunstmuseet fikk vi også verdens rikeste samtidskunstner, Damien Hirst; synd da at begivenheten bare var en blek skygge av det Hirst allerede har gjort så mye bedre før – denne utstillingen ble redusert til kunst som merkevare.

Nesten alle utstillingene kunstmuseet viste i 2006 var produsert av andre institusjoner; museets stab er knapt herre i eget hus. Deres egenproduserte Bennetter-utstilling var elendig kuratert. Dette skyldes først og fremst museets armod: Det har ikke ressurser nok til noe. De fem siste årene var museets innkjøpsbudsjett på til sammen kr. 44.000,- (kr. 8.800 pr år!). Bare dette ene tallet sier nesten alt om byens feilprioriteringer i forbindelse med 2008.

Forslaget mitt blir da at kunstmuseet i 2008 rensker ut alt annet og kun stiller ut den kunsten som de siste årene er innkjøpt for egne midler, så kan også resten av verden oppleve det store stavangerske kulturhullet.

Provins, provins
Kun etter sterk offentlig debatt ga Mary Miller i høst motvillig kunstmuseet økonomisk støtte til et Jan Groth-prosjekt for 2008; ingen kulturinstitusjon med gode planer bør holdes på pinebenken så lenge. Det er underlig at kunstfaglig ekspertise ikke får slippe til i 2008-organisasjonen. Ett eksempel: På et seminar i kunstforeningen i desember om kuratorroller og utstillingspolitikk skulle programrådgiver Vibeke Rullestad fra 2008-organisasjonen sitte i diskusjonspanelet. Så ble vi vitne til at Miller i siste øyeblikk steppet inn selv og reduserte sin kunstfaglige medarbeider til en hvisker som oversatte i Millers øre. Den fagansvarlige fikk ikke anledning til å si ett ord på seminaret, og dette er kanskje Millers største problem: Hun kan ikke delegere og lar ikke andre stemmer slippe til – da blir resultatet deretter, og vi får lite innsikt i hva som foregår og planlegges.

Miller har foreslått en stor begivenhet til åpningen av 2008: Man lager noen lange metallstenger som skal gå gjennom byens gater, og så skal byens innbyggere denge løs på dem og lage uartikulert støy.

Da har jeg et enda bedre forslag: Hvis det er slik at byen ikke kan ta vare på Lengauers bronseskulpturer på en skikkelig måte, kan man like gjerne smelte dem om og la metallet inngå i Millers metallstenger som folk skal dundre løs på. Så ender også en av Stavangers fineste kunstnere som uartikulert støy i en by som trodde den var en kulturby.


Trond Borgen


Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger Aftenblad.

Teksten Provinsbyen markerer igjen sin smålighet sto første gang på trykk i Stavanger Aftenblad 28. Desember 2006. Gjengitt etter avtale med forfatteren. Teksten ligger også ute på aftenbladet.no med bilder. Den finner du her.