UTSPARK#3
2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018
gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle
belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.
Tekst 5: KUNSTÅRET 2006
Provinsbyen markerer igjen sin smålighet
Som kunstår ble 2006 innrammet av to betydelige
begivenheter: Den fine Hertervig-utstillingen på Rogaland Kunstmuseum
og den kresne minneutstillingen for Roland Lengauer i Transit Art Space.
De dokumenterte at Hertervig og Lengauer er blant Stavangers største
kunstnere noensinne – likevel viser byen fortsatt en manglende forståelse
for deres store betydning, både i lokal og europeisk sammenheng.
Det er provinsbyen som igjen markerer sin smålighet.
Hertervig-utstillingen viste oss at hans papirarbeider er unike i norsk
sammenheng, ja faktisk at han er en proto-modernist på høyde
med noe av det mest avanserte som foregår ute i Europa mot slutten
av 1800-tallet. Utstillingen gikk videre til Nasjonalmuseet i Oslo, med
ressurser til å montere den langt mer elegant og konsentrert enn
i Stavanger, og til Bergen Kunstmuseum. I Stavanger er naturligvis Hertervigs
bilder selve juvélen i kronen; og det har vært museets ønske
å kunne presentere ham ute i Europa, som en del av Stavangers kulturhovedstadsmarkering.
Når 2008-ledelsen, etter å ha drøyet altfor lenge uten
å gi museet noe klart svar, nå har avslått søknaden
om midler til et slikt europeisk framstøt, vitner det om en skremmende
svak kunstfaglig kompetanse. Og om en mangel på forståelse
av at Hertervig, som i sin tid satt i en bitte liten utkantby og laget
kunst av europeisk format som ingen i hans omgivelser kunne forstå,
allerede da sprengte seg ut av denne provinsialismen og foretok avanserte
utprøvinger av maleriets virkemidler.
Hvorfor skal dette ennå være en lokalt bevart hemmelighet,
lite kjent ute i Europa, hvor han naturlig hører hjemme? Hvorfor
skal den stavangerske provinsialismen fortsatt ligge som et lokk over
Hertervigs kunst?
Og hvorfor er byens myndigheter igjen i ferd med å gå i hertervigfellen
når det gjelder Lengauers kunst, som jo også er av europeisk
format? Vi er mange som ser storheten i hans skulpturer, men foreløpig
har ikke byen sikret dem for offentlig visning, så kommende generasjoner
skal kunne se hvilken betydelig kunstner byen hadde hundre år etter
Hertervig.
Ungt og sprekt
Heldigvis er den unge og alternative kunstscenen aktiv med visningssteder
som alltid byr på overraskelser. Det lille galleriet 21 kvm er et
typisk kunstnerstyrt nettverksgalleri som presenterer ung og kanskje litt
uferdig kunst, med gløtt inn i kunstneriske utviklingsprosesser
som kan bli viktige for byen i framtiden, men som også er viktige
akkurat nå, nettopp som alternativ til det etablerte. Her spenner
utstillingene fra Alessia Fanti og Tord Paulsens iscenesatte fotografi
til nylig viste Sten Are Sandbecks «Kulisser for et forlatt landskap»
- objekter som verken er maleri eller skulptur; rare todimensjonale former
bemalt og med tekst, som underlige veiskilt i ørkenen.
På Tou Scene kan vi sporadisk se utstillinger kuratert av lignende
grupper av unge kunstnere og kuratorer; de kaller seg Tou Vindu og Tou
Kunsthall. David Buckley trakk inn hele landskapet utenfor Stavanger i
sin installasjon i Tou Vindu, mens kunststudentene Kjersti Vetterstad
og Monica Winther omskapte ølhallene til et spennende paradoks:
primitive huler, komplett med hulemalerier, men samtidig et avansert dataspill
man kunne vandre rett inn i. Inntrykk gjorde også videoinstallasjonen
til Eli Glader, med tema fra aserbajdsjanske kvinnefengsler, i ølhallene.
Hun har markert seg sterkt etter hjemkomsten fra Aserbajdsjan, med utstilling
også i kunstforeningen og delaktighet i Arkeologisk Museums flotte
Karavanserai-utstilling med kulturskatter fra det fjerne Kaukasus-landet.
Best er bærekraften i det alternative kunstmiljøet utviklet
i i/o/lab, som nylig gjennomførte sin første biennale for
elektronisk og ustabil kunst, med nedslag rundt om i byen – det
var som om Stavanger ble infisert av et virus som etter hvert kan bryte
ned byens provinsielle motstandskraft. Som biennale var dette en liten,
men svært viktig start, og den viste at Stavanger har en betydelig
faglig styrke med rom for nytenking innen dette feltet.
Nytenking
Nytenking er også stikkordet for Rogaland Kunstsenter, som i 2006
viste resultatene av et samarbeidsprosjekt med den andre kulturhovedstaden
i 2008, Liverpool: Kuratorene John Øivind Eggesbø og Sorcha
Carey har utvekslet kunstnere og satt dem sammen parvis for utstillinger
her i Stavanger, samtidig som de fikk stille ut på Liverpool-biennalen.
Kvalitetsmessig har nok prosjektet variert en del; men vi har fått
se kunstneriske tenkemåter – ikke minst innen konseptkunst
og relasjonell kunst – som ellers ville ha gått oss hus forbi.
Ikke minst vil to bidrag bli husket: Marit Victoria Wulff Andreassen og
Nicki McCubbing, som i vår satte Stavanger i kjønnets tegn,
og høstens dokumentarfilm som viste byutviklingen i Liverpool,
laget av Leif Gaute Staurland og Anne Lise Stenseth.
Kunstsenteret står snart uten hus, fordi kulturbyen prioriterer
riving og bygging av parkeringshus framfor kunst og kultur; det er åpenbart
ingen selvfølge at Stavanger vil tilby sin leietaker, kunstsenteret,
nye og bedre lokaler. Også atelierplass til byens kunstnere er et
forsømt område; i november hadde kunstner Elin Melberg et
svært velskrevet leserinnlegg som pekte på misforholdet mellom
kulturbyretorikken og kommunens manglende handlekraft overfor byens kulturprodusenter.
Både billedkunstnerne og kunstsenteret representerer en kraft byen
trenger, ikke minst når kunstforeningen nå synes å synge
på siste verset. Da foreningen slapp til to unge kunstnere på
tampen av året, brukte både Jørund Aase og Josefine
Lyche anledningen til bl.a. å kommentere dens utsatte posisjon,
gjennom støv- og maleri-installasjoner som aktiviserte bygningens
egen historie.
Det solide
Ellers har Galleri Brandstrup pakket sammen for godt, mens det nystartede
Galleri Gann i Sandnes er konsolidert og styrket, ikke minst gjennom gode
utstillinger av lokale kunstnere: Gry Hege Rinaldos serie med små
tegninger, nærstudier av kroppsdeler og hud, var et høydepunkt
her, det samme var også Anita Tjemslands enkle bymotiver fra Stavanger
og Sandnes. De storartede utstillingene finner du for øvrig i de
to private galleriene Transit og Opdahl. Sistnevntes kunstnere i 2006
– Tokarev, Wyller, Rückriem, Dybvig, Elgin og Kvie –
var en sammenhengende rekke med høydepunkter, og Transits store
satsing på russisk samtidskunst var en utstilling som holdt et internasjonalt
museumsnivå, sjelden kost i private norske gallerier.
Også ute på Hå gamle prestegard har vi sett flere svært
gode utstillinger. Mønstringen av saltglasert keramikk var praktfull;
fra Kunsthøgskolen i Oslo ga avgangsstudent Hanne Frey Husø
oss en fantasifull og svært godt gjennomført installasjonsfiksjon
om et arkiv for bevaring av marionettenes minner; kuratorene Jan Kjetil
Bjørheim og Alan Yates laget «Free Play», en lekende
internasjonal nettverksutstilling; og i høst skapte Karen Erland
en usedvanlig fin utstilling hvor keramikkobjekter inngikk i en større
helhet.
Erland slo også til i Rogaland Kunstmuseum – denne gang Jens,
som med kombinasjoner av keramiske kjerner og store, industrielle luftfiltre
fra anleggsmaskiner nå vekker berettiget internasjonal oppmerksomhet.
I kunstmuseet fikk vi også verdens rikeste samtidskunstner, Damien
Hirst; synd da at begivenheten bare var en blek skygge av det Hirst allerede
har gjort så mye bedre før – denne utstillingen ble
redusert til kunst som merkevare.
Nesten alle utstillingene kunstmuseet viste i 2006 var produsert av andre
institusjoner; museets stab er knapt herre i eget hus. Deres egenproduserte
Bennetter-utstilling var elendig kuratert. Dette skyldes først
og fremst museets armod: Det har ikke ressurser nok til noe. De fem siste
årene var museets innkjøpsbudsjett på til sammen kr.
44.000,- (kr. 8.800 pr år!). Bare dette ene tallet sier nesten alt
om byens feilprioriteringer i forbindelse med 2008.
Forslaget mitt blir da at kunstmuseet i 2008 rensker ut alt annet og kun
stiller ut den kunsten som de siste årene er innkjøpt for
egne midler, så kan også resten av verden oppleve det store
stavangerske kulturhullet.
Provins, provins
Kun etter sterk offentlig debatt ga Mary Miller i høst motvillig
kunstmuseet økonomisk støtte til et Jan Groth-prosjekt for
2008; ingen kulturinstitusjon med gode planer bør holdes på
pinebenken så lenge. Det er underlig at kunstfaglig ekspertise ikke
får slippe til i 2008-organisasjonen. Ett eksempel: På et
seminar i kunstforeningen i desember om kuratorroller og utstillingspolitikk
skulle programrådgiver Vibeke Rullestad fra 2008-organisasjonen
sitte i diskusjonspanelet. Så ble vi vitne til at Miller i siste
øyeblikk steppet inn selv og reduserte sin kunstfaglige medarbeider
til en hvisker som oversatte i Millers øre. Den fagansvarlige fikk
ikke anledning til å si ett ord på seminaret, og dette er
kanskje Millers største problem: Hun kan ikke delegere og lar ikke
andre stemmer slippe til – da blir resultatet deretter, og vi får
lite innsikt i hva som foregår og planlegges.
Miller har foreslått en stor begivenhet til åpningen av 2008:
Man lager noen lange metallstenger som skal gå gjennom byens gater,
og så skal byens innbyggere denge løs på dem og lage
uartikulert støy.
Da har jeg et enda bedre forslag: Hvis det er slik at byen ikke kan ta
vare på Lengauers bronseskulpturer på en skikkelig måte,
kan man like gjerne smelte dem om og la metallet inngå i Millers
metallstenger som folk skal dundre løs på. Så ender
også en av Stavangers fineste kunstnere som uartikulert støy
i en by som trodde den var en kulturby.
Trond Borgen
Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger
Aftenblad.
Teksten Provinsbyen markerer igjen sin smålighet sto første
gang på trykk i Stavanger Aftenblad 28. Desember 2006. Gjengitt
etter avtale med forfatteren. Teksten ligger også ute på aftenbladet.no
med bilder. Den
finner du her.
|