UTSPARK#4
2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018
gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle
belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.
Tekst 2: KUNSTÅRET 2005
Profesjonelt vidsyn, kommunalt nærsyn
Kunståret 2005 ble innledet og avsluttet med absolutte
høydepunkt: Først på Arkeologisk Museum med den enestående
mønstringen av objekter fra Kina under keiser Jing Di, hvor kunst,
politikk og sosial historie ble belyst gjennom et kresent utvalg og en
like kresen montering. Det var tyrannens estetiske selvbilde vi fikk se
– fragmenter av kunst brukt av et totalitært regime, som en
gravinstallasjon i enorm stor målestokk. En praktfull utstilling!
Og så fikk vi se denne utstillingens absolutte motstykke, i Rogaland
Kunstmuseum mot årets slutt, i form av de sene papirarbeidene til
Lars Hertervig: En kunst som hvisker sitt dypt personlige og ganske hemmelige
budskap fra en kunstner som ikke ble forstått av sin samtid, men
som vi i dag opplever som stor og betydelig, ikke minst fordi vi lettere
ser hvordan hans nære kontakt med underbevissthetens drømmer
og fantasier har nedfelt seg på papiret etter at han gikk i et indre
eksil. Men også fordi papiranalyser viser at de papirbitene Hertervig
malte på, rommer stor oppfinnsomhet i billeduttrykkets tjeneste.
Utstillingen gir oss en enestående anledning til å se en rekke
av de privateide Hertervig-bildene; den varer til 15. januar – denne
sjansen får du neppe igjen.
En styrking
2005 var det året den lokale kunstscenen ble betydelig styrket pga.
en sterkere privat satsing på billedkunst. Galleri Sølvberget
gjenoppsto i østre bydel under navnet Galleri Opdahl; Einar Børresen
etablerte sitt galleri, Transit Art Space, i enestående flotte lokaler
ved Stavanger havn; i Sandnes dukket Galleri Gann opp igjen etter flere
års fravær, nå med store, gode utstillingssaler; i Stavanger
har vi også fått Bliss, som lover oss interessante utstillinger
i framtiden. I tillegg har Visningsrom 21m2 markert seg bra med sine uformelle
presentasjoner av unge kunstnere.
Alle disse etableringene forteller oss at interessen for billedkunst er
økende og at viljen til å satse innen dette feltet er stor.
Denne skjerpede estetiske bevisstheten hos aktører og publikum
vil kunne bidra til å føre Stavanger ut av sin provinsielle
tilstand. Det er f.eks. fortsatt et faktum at en rekke nye kunstuttrykk
som vi ser eller leser om ute i den store verden, eller i byer som Oslo
og Bergen, sjelden eller aldri når fram til oss i form av utstillinger
eller andre kunstuttrykk. Et større profesjonelt mangfold kan rette
på dette.
Tou Scene representerer også et stort potensial for en styrking
av kulturfeltet. Utviklingen av dette stedet er noe av det viktigste som
har skjedd i Stavangers kulturliv på temmelig mange år, fordi
det er en reell nyskaping med rom for alternative og hittil usette kunstuttrykk.
De problemene Tou Scene så drastisk ble konfrontert med mot slutten
av året, er ikke uventet. I tillegg til det rent økonomiske
er ett av disse stedets åpenbare kommunikasjonsproblem: Kompakt
programinformasjon, kun på engelsk og trykket nesten uten at det
går an å plukke ut enkeltforestillinger og –utstillinger,
gjør det nesten umulig å få oversikt og forståelse
av hva som foregår – det blir et program for de innvidde.
Programprofilen bør beholdes, men formidlingen av den må
styrkes.
De røffe ølhallene bør snarest innlemmes som en del
av Tou Scenes drift, med en tydelig utstillingslinje – tre utstillinger
demonstrerte i 2005 hvilken enestående god ramme disse ølhallene
kan være, om en bare finner kunst som passer inn her: Roland Lengauers
eksistensielt smertetunge bronseskulpturer, Unni Askelands råe munchadopsjoner
(kurator: Molitrix), og kurator og kunstner Kenneth Varpes nettverksutstilling
«Killing Time», med ti norske og internasjonale deltakere,
virket sterkt på publikum i denne spesielle rammen.
En kulturarena som Tou Scene krever store grunnlagsinvesteringer og tid
til å etablere seg i byens kulturliv og i internasjonalt kontaktnett.
Det er ikke en kulturhovedstad verdig å holde stedet på sulte-
og utslettingsgrensen; det bør høre med til det helt selvfølgelige
å styrke byens kulturelle infrastruktur, enten det er en økonomisk
gispende Tou Scene eller en Stavanger Kunstforening som ligger radbrukket,
helt uten fast profil og med radikal nytenkning som eneste mulighet til
å overleve i ny form. Men byens myndigheter har nå et så
skremmende ensidig fokus på 2008 at slike grunnleggende og strategisk
viktige måter å tenke på koker bort i all kulturbystøyen.
Vi blir aldri noen kulturby om vi ikke klarer å ta vare på
den kulturen vi allerede har, og om vi ikke makter å fange opp viktige
nyskapinger.
Lokalt sprik
Blant våre egne, lokale kunstnere sprikte kvaliteten betydelig i
året som gikk. To klare høydepunkt var Trygve Goas markering
av sin åttiårsdag med et kresent utvalg av sine linosnitt
i Haugesund Billedgalleri, hvor han nok en gang viste seg som en forenklingens
mester uten sidestykke i Norge; og Kjell Pahr-Iversens utstilling på
Hå, som viste en kunstner som stadig subtilt fornyer og ekspanderer
sitt billeduttrykk, og som lar sitt maleri favne et helt univers: I disse
bildene blir menneskets ånd legemliggjort og fastholdt i fargenes
sensuelle avleiringer og i deres avsindige rytmer.
Sterk var også Natasja Askelunds utstilling i Galleri Brandstrup
– hun fortsetter sin livsfrise med mennesket i ulike stadier og
i spenningsfeltet mellom trygghet og angst, frihet og stengsel. Askelund
er en kunstner med et tydelig prosjekt som hun evner å videreutvikle
og fornye fra utstilling til utstilling. Det gjør også Marit
Aanestad, som formidlet en evighetens lengsel bl.a. gjennom hus-arketyper
i en sterk og poetisk utstilling i kunstmuseet.
Det samme kan ikke sies om alle de lokale utstillerne. Både Elin
Melberg og Ingrid Toogood Hovland brukte sine utstillinger dette året
til å vise et tegneserie-enkelt formspråk – Hovland
med sitater fra kunsthistorie og film, i en enkel illusjonisme som ble
navlebeskuende; Melberg med store lerreter med hverdagslige engler stivt
tegnet, som kom bedre til sin rett gjengitt i lite format i katalogen.
Melbergs kunstneriske prosjekt er ennå noe uforløst, men
når hun bare mestrer formen bedre, vil også innholdet kunne
formidles mer effektivt.
Et trist eksempel på en kunstner som er rimelig dyktig til å
male, men som slett ikke har noe prosjekt, noe vesentlig eller interessant
å formidle, er Craig Flannagan. Den utstillingen han viste i Galleri
Sult i høst, inneholdt så mange banale klisjéer av
unge par i lykke og tristhet, at det ble åpenbart at Flannagan har
krysset grensen over i ukebladsillustrasjonens absolutte tomhet. Denne
mannen kan bedre, men han må finne seg et innhold og en mening med
det han maler før vi igjen kan få se det.
Hvor går vi?
To kunstforeninger markerte sine femtiårsjubileer i 2005. Mens Bryne
Kunstforening nærmest satte sin utstilling ut på anbud og
overlot kuratoransvar til et kommersielt galleri (Brandstrup) –
som om de ville markere sin impotens for all verden – skapte Sandnes
Kunstforening en spennende dialog mellom gammel og ny kunst. Samme forening
var også sterkt frampå, i samarbeid med kommunen, med en eksklusiv
utstilling av tyske tresnitt. I Stavanger er det nok en gang Rogaland
Kunstsenter som solid har markert seg, med utstillinger laget av tre ulike
kuratorgrupper som belyste ulike, til dels utradisjonelle sider ved samtidskunsten
– alt fra kunstnerskapt elektronisk programvare til party og suppestasjon.
Kunstsenteret viser en klar vilje til nytenking omkring utstillingsformen,
og det er noe vi sårt trenger i denne byen.
Og de kommunale myndighetene? De synes nå så blendet av egen
kulturbyfortreffelighet at utsikten til et spennende 2008 virker minimal.
Administrasjonen for kulturhovedstaden er i ferd med å grave seg
ned i 700 lokale forslag – noe som vil ta så mye tid og krefter
at det blir lett å «rettferdiggjøre» den skrikende
mangelen på større vyer. Vi har allerede Den store Pølsefesten
ved Vågen; vi trenger ikke 700 til.
Det er f.eks. oppsiktsvekkende at Mary Miller i Aftenbladet karakteriserer
kunstmuseets planer om Hertervig-utstilling i utlandet som «vrien»
fordi museet ikke selv har nok penger - «det er et spørsmål
om hvor langt kulturhovedstaden skal presse kunstmuseet i pengesaker».
Dette er å snu problemet på hodet; man kan ikke forvente at
byens kulturinstitusjoner kan bruke av sitt eget ordinære budsjett
for å skape ekstraordinære kulturbegivenheter med internasjonalt
perspektiv i 2008 – hvorfor er det ikke en selvfølge at slike
får nødvendig støtte?
Stavanger 2008 bruker bare vel halvparten av sine 300 millioner på
program, resten går til en temmelig top-heavy organisasjon. Ikke
så rart når så store ressurser skal brukes på
å grave seg ned i 700 lokale forslag – noe som vil sikre byen
en solid underskog av hyggelige tiltak. Det vi imidlertid også trenger,
og som jeg er redd forsvinner i dette overveldende lokale perspektivet,
er de høye toppene som kan sikre oss et videre utsyn mot det aller
beste der ute i den store verden – enten det gjelder å eksportere
det beste av egen kulturarv, som Hertervig, eller å hente inn kulturytringer
av så stor viktighet at det vil berike både byens innbyggere
og tilreisende fra hele verden.
Slik det ser ut nå, er dette i ferd med å gå svært
galt. Det lokale nærsynte perspektivet skygger for kulturhovedstadens
egne kriterier – uniqueness og excellence, som det heter på
den nye stavangerdialekten. Visst finnes slike enestående krefter
også lokalt, men vi må mye mer aktivt søke utover for
å sikre at det første ordet i den merkelappen byen nå
liker å smykke seg med – europeisk kulturhovedstad –
ikke skal falle bort og forsvinne i det rent provinsielle.
Trond Borgen
Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger
Aftenblad.
Teksten Profesjonelt vidsyn, kommunalt nærsyn sto første
gang på trykk i Stavanger Aftenblad 23. Desember 2005. Gjengitt
etter avtale med forfatteren.
|