UTSPARK#4
2007 er Stemmens år i Stavanger. Med det som bakteppet har Stavanger2018
gleden av å legge ut fem eldre tekster av Trond Borgen, som alle
belyser kulturbyåret, perioden 2004 til og med 2006.
Tekst 1: KUNSTÅRET 2004
Et snev av kulturby?
Så fikk byen endelig et sentralt verk av Magnus
Vigrestad, i tillegg til Kiellandstatuen og Fotballspilleren ved stadion:
”Barbarkvinnen”, som han modellerte i 1914, vist på
Høstutstillingen samme år. Hugo Frank Wathne skal ha all
ære av sitt initiativ for å løfte fram denne skulpturen
og av sitt arbeid med å få støpt den i bronse. Han
er en solid fagmann på området; og skulpturen, slik den nå
står i Mostunhagen, er praktfull: En tett, kompakt, hvilende kvinnekropp,
med en energi som både er rent fysisk, kroppslig, og kunstnerisk
slående. Denne nakne kvinnen er en viktig motpol til alle frakkemennene
i byen.
Vigrestad ble i sin tid svært dårlig behandlet av Stavanger
kommune. Men nå, når Stavanger er blitt kulturby, da står
det vel bedre til? Det kan vel diskuteres, for dette er bekostet av private:
Skulpturen av Frederik Hansen, sokkelen av kunstmuseets venneforening,
og opparbeidingen av plassen av Solveig Nag Larsson. Kommunen klarte aldri
å finne penger til selv å fylle et stort hull i byens kunsthistorie.
Offentlig skulptur synes å være et ømt punkt for byen
like mye i dag som da Vigrestad var aktiv. Kommunen mishandler også
skulptur som allerede er på plass: Flyttingen av Roland Lengauers
”Den gode hyrde” ved Våland skole vakte nylig oppsikt,
fordi det skjedde som kommunal selvtekt, uten tanke på kunstnerens
intensjoner eller hans mening om saken. Med en slik manglende vilje til
perspektiv- og kvalitetstenking i hverdagens kulturpolitikk, er det vanskelig
å se byens kulturstatus som annet enn – nettopp – jag
etter status.
Se heller en annen vei
Skal du finne et snev av kulturby, bør du
heller se en annen vei: Utstillingsåret har gitt oss enkelte store
kunstopplevelser, og ikke minst har Rogaland Kunstsenter vist en høyprofilert
linje i 2004. Senterets galleri har gitt oss kunst som har bøyd
og tøyd sine rammer og utfordret våre konvensjoner og forventninger.
Susanne Hesselberg og Luke Caulfield brukte fotografiet til å forskyve
og forvrenge rasjonell tanke for å rykke oss ut av vanetenkningen;
Vibeke Jensen sprengte både de institusjonelle rammene for kunsten
– ved å installere den både i galleriet og ute i byrommet
– og for publikums rolle, ved at betrakteren også ble betraktet,
i videoinstallasjoner hvor kikkeren selv ble sett. Og mens Åslaug
Krokann Berg tok oss med til landet hinsides fornuften i sine videoarbeider,
plasserte Anne Helen Mydland familiens hverdagshistorie solid i trivielle
gjenstander som gamle kopper, asjetter og møbler, i en ukonvensjonell
og svært forfriskende bruk av porselen og steingods.
Ut av kunstinstitusjonens rammer sprengte også Nuart seg: Årets
mønstring infiltrerte byens rom på steder fjernt fra gallerienes
hvite kuber. Overskridende var også resultatet av Geir Egil Bergjords
opphold i Berlin: Med omstreiferens blikk fotograferte han det han fant
interessant – dagboksbilder som ble vist i Molitrix visningsrom
samtidig som de ble utgitt i bokform og var tilgjengelige på nettet.
Men Galleri Sølvberget viste at også den hvite kuben fortsatt
kan gi kunsten mening – først i Dag Erik Elgins 120 strektegninger,
en verden av banale ting, en søken etter mening i det tilsynelatende
meningstomme, og så i Jone Kvies installasjon og objekter, som –
vakkert og skremmende – speilte naturens fenomener og menneskets
destruktive vilje og frykt.
Lokale lyspunkt
Lokale kunstnere i vekst hører med blant årets
lyspunkt. Ole Martin Lund Bøs utstilling av metafysisk fotografi
– luftfotografier av rogalandske kirker, flate som brettspill –
pekte på menneskelivet som et eksistensielt spill med tiden og evigheten
som innsats, sett fra et mulig gudsperspektiv der oppe i himmelen. Eli
Glader diskuterte blikket vårt og måten vi ser kunsten på,
i sin sommerutstilling utenfor Sandnes Kunstforening. Og Ellen Kalvig
skildret i sin utstilling i Kunstgalleriet det vestlandske kystlandskapet,
mørkt og vått, stille konsentrert i maleriske arketyper.
I et jevnt kjedelig år ute på Hå gamle prestegard skilte
Ragnhild Monsen seg ut senhøstes med tekstilinstallasjoner som
både rommet en praktfull poetisk omgivelse inne på låveloftet
og et naturkonsentrat i form av en regnbue utendørs. Den inderlige,
innadvendte poesien tok Gunnar Torvund seg av i Galleri Brandstrup, i
usedvanlig vakre skulpturer spent mellom materie og drøm.
Mareritt
Men ute på Bryne ble drømmen til et
mareritt, da Fritz Røed-skulpturene kom på plass i den lille,
fine parken. Verken skulpturer eller plassering holdt kunstnerisk mål.
Mye lokal innsats og prestisje var investert her – noe som naturlig
nok skapte sterke reaksjoner på, og mye debatt om, den kunstfaglige
kritikken. Den debatten bør fortsette, og den bør kanaliseres
inn i bedre prosjekter i framtiden.
Men Bryne fikk i 2004 også en riktig flott kunstsamling: Andreas
Bøes generøse gave på 51 malerier kom på plass
i fine, men noe trange, lokaler i Bryne Mølle. Bildene hans rommer
et syngende landskap og en malerisk puls av en helt sjelden kvalitet.
Nå må kommunen sørge for at denne samlingen holdes
åpen og tilgjengelig hele året, og at besøk i møllen
kan bli attraktivt ved at Bryne Kunstforening får gode lokaler til
fri disposisjon i samme bygg, slik at man kan kjøre et kontinuerlig
program med vekslende utstillinger, i samspill med Bøes malerier.
Forfengelighetens marked
Rogaland Kunstmuseum er et brennpunkt både
for mulighetene og begrensningene i den lokale kunstarena. Noen av årets
største kunstopplevelser finner vi nettopp her. Vårens ”Encounter”-utstilling
av Patrick Huse var et dokumentarisk-poetisk statement om arktisk sårbarhet,
forvitringen av inuittenes natur og kultur i Resolute Bay, mens sommerens
dobbelteksponering av Michael Kvium og Kjell Erik Killi Olsen ga oss kunsten
som melankoliens isolat, i maleri og skulptur som både rommet den
mest groteske surrealismen og den mer dempede sårheten. Jan Groths
samling talte til oss langt mer lavmælt og ga oss noe av det ypperste
i samtidskunsten. Og nå ved årsslutt kan du ennå se
Sverre Wyllers enestående Paterson-prosjekt: Subtile maleriske oppsummeringer
av eget liv og av modernismetradisjonen, gjennomsyret av en intellektuell
og analytisk styrke, samt av en malerisk stofflighet du sent glemmer.
Problemet er at de fleste utstillingene i kunstmuseet ikke er produsert
på huset – museet blir en passiv mottaker i stedet for en
aktiv utstillingsprodusent – og at museet, slik kommunebudsjettet
for 2005 ser ut, vil bli nødt til å skjære i et allerede
altfor lavt utstillingsbudsjett. Museet får ikke den forventede
økningen i det offentlige tilskuddet – kommunen synes ikke
å ha noen vilje til å styrke infrastrukturen til denne viktige
siden ved kulturen i Stavanger, nå like før byen blir kulturhovedstad.
De siste årene har museet ikke hatt penger til eget innkjøpsbudsjett,
og dette ser ut til å fortsette også neste år. Jan Groths
og Solveig Nag Larssons generøse gaver til museet i år er
svært verdifulle, der de både fyller hull i samlingen og utvider
den betydelig; men det skal ikke være privatpersoners oppgave å
sørge for slike grunnleggende sider ved museumsdriften. Gavene
kaster et grelt lys på kommunen, som gir kunstmuseet kr. 0,- til
innkjøp for å styrke vår kollektive hukommelse.
Dette er ikke bare trist – det er ganske enkelt skandaløst.
For hvis penger ikke finnes til viktige kulturformål i denne by,
og hvis kommunen ikke er villig til å satse radikalt mer på
kultursektoren fra nå av og fram til 2008, hvordan kan man da briske
seg med kulturbystatus? En slik status må da innebære langt
mer enn noen politikeres jag etter status?
Kulturbystatus betyr pr. i dag status quo, og Nils Henrik Asheim peker
på det ømme punktet når han i Brev til kulturen 15.
des. ”tenker på stakkars Stavanger. Hvor bystyret nettopp
måtte vedta et budsjett hvor kultursektoren er frosset…. Skal
vi trå vannet i tre år, og så skal vi delta i noen fine
prosjekter sammen? Finnes det en plan for opprustning, en strategi?”
Foreløpig er det umulig å få øye på noen
slik strategi, og dette er ytterst betenkelig i forhold til vår
nye kulturbystatus: For det ser ikke ut til at politikerne forstår
at en slik status forplikter, og at opprustningen av byens kulturelle
infrastruktur for lengst skulle ha begynt.
Jeg registrerer at blant de 31 menneskene som til sammen utgjør
Kulturhovedstadens to høyeste organer – representantskapet
og styret – finnes der kun én som ene og alene representerer
kulturlivet (Sune Nordgren). Ellers er samtlige politikere, pluss én
med bakgrunn i politikk og media (Turid Birkeland). Selvsagt dreier dette
seg om eierskap: Et formelt eierskap hvor representantskapet fylles med
statushungrige politikere. Men ser vi nærmere på begrepet
eierskap, må vi spørre: Hvem eier egentlig kulturen i denne
byen? De 31 organhøye menneskene har reell makt, men jeg tenker
også på den symbolske makten som ligger her, og som avslører
seg når kun én av de 31 representerer den samfunnssektoren
som skal feires i 2008 og som skal styres nettopp av disse 31.
Når kulturlivet – hvis representanter selvsagt, sammen med
publikum, eier den kulturen de skaper – i så stor grad er
utelukket fra den symbolske og den reelle makten i toppstyringen av kulturhovedstaden,
ser vi at eierskapet til kulturbyen Stavanger ligger hos politikere som
har kuppet kulturbegrepet, fordi de er tilfreds med den status de selv
får, uten at de bryr seg med å heve statusen og den økonomiske
styrken til de kulturinstitusjonene som utgjør ryggraden i byens
kulturliv. (Sponsormidler som skal brukes i 2008, styrker ikke disse institusjonene
på lang sikt).
Stavanger er ingen kulturby når slikt kan skje – den er ingen
europeisk kulturhovedstad og vil naturligvis heller aldri bli det. En
sulteforing av byens kulturliv fram til 2008, året da vi skal svi
av store penger på spektakulære begivenheter, gjør
oss ikke til kulturby. Hvem er det som fortsatt har det karrig, karrig,
karrig i denne byen? Er det ordfører og andre politikere med velfylte
representasjons- og reisekonti, i kulturbystatusens tjeneste, eller er
det kulturinstitusjonenes svake offentlige støtte og hverdagslige
minimumsløsninger, i kulturens tjeneste?
Det kultureierskap som politikerne nå gjør krav på
uten å styrke det lokale kulturlivet, som fortsatt må ”trå
vannet”, på stedet hvil, blir et forfengelighetens marked,
og det er fare for at vi her ser kulturhovedstadens egentlige funksjon:
En status som brukes som en knapphullsblomst for et lokalt pampevelde.
Trond Borgen
Trond Borgen er kritiker, og skriver blant annet om kunst i Stavanger
Aftenblad.
Teksten Et snev av kulturby? sto første gang på
trykk i Stavanger Aftenblad 23. Desember 2004. Gjengitt etter avtale med
forfatteren.
|