UTSPARK#3
Nabolagsspørsmål til kulturbyen
I 2003 ble det arrangert en konferanse i Stavanger om
betydningen av å være en europeisk kulturhovedstad. Den anerkjente
EU-kjenneren og kulturforskeren Robert Palmer holdt et bejublet innlegg,
hvor han listet opp mulige fallgruber for Stavanger2008 basert på
erfaringer med tidligere europeiske kulturhovedsteder.
Palmer sa bl.a. at det var typisk at man på et tidlig stadium snakket
med store ord om prosesskvalitet, miljøbygging og etterbruk, mens
realiteten opprant kun med medievennlige eventkvaliteter i underholdningsformat.
Mange kulturhovedstadsår lignet mer på en kjendisfestival
enn en reell kultursatsing, fortsatte han. De som hadde mislyktes, det
var det han sa, var dem som hadde laget underholdningsfest for alle uten
et tilbud om refleksjon og ettertanke rundt. De som ga blaffen i en langsiktig
utbygging av myk og hard infrastruktur – altså fagmiljø
og fysiske arenaer – på kulturfeltet. Det var akkurat de ordene
han brukte, han som hadde studert alle tidligere europeiske kulturhovedsteder.
Pass dere for festivalfella, sa han.
Vi føler oss kallet til å minne om dette, når det nå
er ca 10 måneder igjen til åpningsseremonien. Kulturhovedstaden
trenger nemlig en overordnet debatt om innholdet og sjela mer enn småpirking
med neglefil i logoen og merkevaren.
Vi gjør det også med den lokale kulturbyråkratens ord
i øret, som spådde at satsingen på Open Port vil bli
aldeles uten kritikk og selvkritikk. For alle vil ha en vennlig dansefot
eller en lojal godarm innenfor, mente han.
Noe kritikk har det vært. Den mest alvorlige kritikken så
langt pipler frem fra grunnfjellet av gode kunstnere og kulturarbeidere
lokalt, og handler om den mangelfulle lokale forankringen og dermed et
bortfall av muligheten for kompetanse- og arenautvikling med virkning
utover 2008. Slik vi ser det har likevel ingen invitert til debatt om
de viktigste endringene i 2008-kursen fra det som var nedtegnet i søknaden
til EU.
Den aller største og mest problematiske endringen som er gjort,
er utvilsomt at Stavanger2008 nå lager store deler av programmet
selv, og at dette gjøres med én person som kurator. Programmet
risikerer å bli preget av at direktøren i sin tid bestemte
at alle faglige vurderinger var hennes ytterste lodd. Ligner 2008 dermed
mer en flaskehals enn en åpen port, både for lokale, nasjonale
og internasjonale bidragsytere? Hos 2008 kan det se ut til at en dyp og
demokratisk kunstfaglighet er suspendert til fordel for organisasjonens
effektivitet. Får vi dermed et 2008 med kvantitetssikring av eventkalenderen
i stedet for kvalitetssikring av kulturprosessen? Medfører egenproduksjonen
at 2008 ikke kan springe lett rundt mellom de beste mulighetene som oppstår
i kulturbyprosessen, men stabber tunglastet rundt på egne leirføtter?
Egenproduksjon og kvantitetstenking om prosjektantall henger igjen sammen
med et problematisk ostehøvelprinispp for finansieringen, der 2008
delfinansierer så lite som mulig. All erfaring tilsier at en vellykket
kulturhovedstad bør bestå av færre prosjekt og prosesser
av en viss størrelse med god nok finansiering. Det gjør
det ikke bedre at Stavanger2008 selv skal ha forkjørsrett på
det private sponsormarkedet. Eksterne prosjekt får ganske enkelt
ikke hente inn private sponsorer.
Til sammen betyr dette at mange har en uggen følelse av å
konkurrere med 2008 sine egne prosjekt både på innholdssida
og budsjettsida. Det vil si på ganske ulike vilkår og med
dårlige odds. I utgangspunktet var det tanken at 2008-stabens oppgave
var å fremelske og utvikle de beste kulturprodusentenes prosjekt,
ikke konkurrere med dem. Hvordan skal 2008 unngå at eksterne prosjekt
kollapser? Hva er strategien for å bringe frem det beste i de eksterne
prosjektene? Hva bistår 2008 med utover byråkrati?
Vi kan dessverre for vår del se tendenser til at Stavanger2008 ligner
litt for mye på Stockholm1998, som satset alt på en stor eventkalender
med mange tiltak for alle, og hvor alle arrangører fikk litt for
lite til å kunne gjøre sine prosjekt skikkelig nok og med
langsiktige virkninger innarbeidet. Det første prosjektene kapper
for å overleve i en slik situasjon, er FFMD, altså ”Formidling,
Forskning, Markedsføring og Dokumentasjon” – som er
de kvalitetene som sikrer debatt og kritikk underveis, og langsiktige
virkninger og etterbruk utover selve arrangementet og festen. Det er også
gjennom FFMD at byene og regionen kan bruke satsingen på kulturhovedstadsåret
til å markedsføre seg som en spennende kulturby mot arbeidstagere
og næringsliv. Det er gjennom FFMD at miljøskaping og den
store samtalen om kunst og kultur kan oppstå, med åpenbare
indre kvaliteter for oss selv, som bor i regionen. Hvordan skape Open
Port uten FFMD? Det er et relevant spørsmål.
Det var videre et kjernepunkt i Stavangers søknad til EU at regionens
kultursatsning skulle bidra nasjonalt og europeisk. ”Det er vår
intensjon at dette ikke bare skal resultere i en regional grunntanke for
fremtidig kultursatsing, men utgjøre en modell for kulturbygging
i regioner, i Norge og i Europa for øvrig”, stod det ganske
fint i søknaden. Det er grunn til å etterspørre formatet
og valøren av den nasjonale og europeiske dimensjonen i Stavanger2008?
Og skjøtepunktene til den regionale kulturen? Hvordan ser den modellen
for kulturbygging ut, som vi snart skal eksportere til resten av verden?
Vi understreker at vi tidligere har pekt på disse problemstillingene
i samtaler med Stavanger2008-apparatet selv. Vi mener at evnen og viljen
til konstruktiv kritikk og samtale, er selve signaturen på et åpent
og levende demokratisk samfunn. Evnen og viljen til å bli europeisk
kulturhovedstad var uansett tidlig til stede hos politikere, byråkrater
og i kulturlivet for øvrig, og bekreftet den rogalandske kraft
og omstillingsevne, som utmerker oss både nasjonalt og internasjonalt.
Stavanger-regionen står i disse dager i to forskjellige veikryss
– som er det samme. Oljehovedstaden Stavanger er gjennom StatoilHydro-fusjonen
i ferd med å miste muligheten til å bli fremtidig norsk energihovedstad.
Men den jobben skal vi nok likevel forsøke oss på, kjenner
jeg byen rett. Kulturhovedstaden Stavanger låner på sin side
i 2008 en europeisk status for å øke sine evner og sin kompetanse
i kulturfeltet, med håp om å bli et varig kulturhovedsted
med en levedyktig kulturindustri og aktive kunstnermiljøer og kulturorganisasjoner,
og med en gjestfri og kulturinteressert befolkning som kan skape seg selv
og sin egen kultur som noe annet enn nyrik, selvgod og fremmedfiendtlig.
Det må vi tro på og arbeide for, alle sammen. Kulturbyen trenger
energibyen og omvendt, slik kroppen trenger sjela.
Men da må vi åpne oss opp for oss selv og omverden. Det er
vi selv som skaper kulturen vår, og vi trenger modige kunstnere
– både lokale og internasjonale – som er i stand til
å fore oss med realistiske selvbilder og aktuelle omverdensbilder
vi kan diskutere og ta stilling til i den prosessen. Det er ikke underholdning
det skorter på i vårt samfunn, den sitter vi allerede til
halsen i på tevesofaen.
Bybildet må derfor tilby noe helt annet enn TV-bildet. Kulturhovedstaden
må tilby noe mer enn en stor kjendisfest. Stavanger-regionens kunstnere
og kulturarbeidere må ha bedre levekår etter 2008. For det
motsatte betyr at Stavanger2008 mislyktes. Stavanger-regionens innbyggere
må møte og aktiviseres av et kvalitativt bedre kunst- og
kulturtilbud etter 2008. Det motsatte vil bety at kulturhovedstaden tømte
barnet ut med badevannet.
Det er viktig nå, synes vi, at 2008 kommuniserer hva Open Port skal
være for noe og hvordan det skal realiseres? Hvor er den åpne
og kritiske debatten om mål og mening, hovedgrep og etterbruk? En
slik debatt er ryggmargen i kulturhovedstaden som deltagende kulturutvikling.
Det handler ikke om antallet oppslag på kalenderen, men om hvordan
vi alle skal forstå hva vi er med på og hvordan vi kan bidra
og delta? Det ville være en tragedie om den lokale befolkningen
kun oppfattes som publikum og konsumenter uten muligheter til å
påvirke byens kulturprosess og kulturhovedstadens innhold.
Kanskje initiativtagerne selv – kommunene – må sterkere
på banen for at Stavanger2008 skal kunne skape den myke og harde
infrastrukturen som Robert Palmer mener er resultatet av vellykkede kulturhovedsteder?
Kanskje vi bør invitere Robert Palmer på besøk igjen?
Jan Inge Reilstad og Jörgen Svensson
Jan Inge Reilstad er fagforfatter og kritiker. Har sin egen blogg på
reilstad.com.
Jörgen Svensson er kunstner og er en av åtte nabolagskunstnere.
Sammen leder de prosjektet Nabolagshemmligheter.
Innlegget Nabolagsspørsmål til kulturbyen sto første
gang på trykk i Stavanger Aftenblad torsdag 29. mars 2007. Gjengitt
etter avtale med forfatterne.
|