UTSPARK#10

Vi trenger ikke flere byråkrater


Å videreføre kontaktflaten og erfaringene fra 2008 er svært viktig, men er virkelig Mary Miller nøkkelen til dette?

Sven Egil Omdal, kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, lanserte forrige uke ideen om etterbruk av Mary Miller. Kulturinstitusjonslederne har i den forbindelse også gitt sine kommentarer, blant annet beskriver Torstein Granly i SSO henne som kompetansen, nettverket og erfaringene til Stavanger 2008 i egen person.

Vi stiller oss undrende til hvor vidt det å ansette Mary Miller videre er det beste alternativet når vi nå skal ta fatt på arbeidet med «den virkelige kulturbyen», ikke et kulturbyår som kommer og går, men kulturbyen som lever og puster, byen vi investerer i for framtida.

Stavanger 2008 har blitt kritisert for dårlig markedsføring, samtidig har organisasjonen hatt tung pressedekning over hele regionen. Det potensielle publikummet, Rogalands befolkning, har hatt mer kunnskap om hva som skjer på byens scener og kunstarenaer enn før, og mange har fått oppleve nye ting. Noen har uttrykt skuffelse over begrenset nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, men kan det tenkes at dette reflekterer antall kunstneriske høydepunkt? Klarte vi egentlig å skape de prosjektene som skiller seg ut i flora en av nasjonale og internasjonale kulturhappenings?

Kritikken innad i kulturlivet har pågått bak lukkede dører. Den sunne, kritiske debatten ble kvalt ved at mange aktører har vegret seg for å uttale seg kritisk, i frykt for å skade sin egen posisjon, eller det miljøet de representerer. En uredd debatt ville ført til større selvinnsikt. De fagkritiske røstene har vært få, og
noen av dem har dessverre opplevd represalier som følge av sine utspill. Kanskje henger det sammen med at enhetskulturen er sterkere i Stavanger enn i andre store byer? Billedkunsten skiller seg dog ut med gode innspill gjennom blant annet Borgens skriverier og Ka då ittepå-aksjonene.

Stavanger 2008 er nå utropt til et vinnerprosjekt av en samlet regionpresse, ledet an av Aftenbladet. Mary Miller får ros for å ha holdt det hun lovte, og et av poengene som stadig trekkes fram, også av Sven Egil Omdal, er alle de vellykkede eksemplene der internasjonale kunstnere er sammenføyd med lokale kunstnere. Inbal Pinto sitt samarbeid med deler av The Kitchen Orchestra på Tou Scene var uten tvil et av høydepunktene i kulturbyåret og et godt eksempel på et slikt samarbeid. Men hvor er alle de andre?

For de fleste regionale, profesjonelle frie kunstnere/grupper har 2008 vært en tørketid da vi i liten grad har vært involvert. I de aller fleste tilfellene der organisasjonen har fokusert på «regionale krefter» har dette dreid seg om barn og unge, frivillig kulturliv og studenter. Mens institusjonene opplevde å bli økonomisk styrket av samarbeidet med Stavanger 2008, i tillegg til deres forutsigbare driftsbudsjetter, slet de frie gruppene og aktørene hardt. Sponsormarke det var presset, og mange av samarbeidspartnerne var forpliktet til 2008-prosjekter. Det er mye som tyder på at lønns- og arbeidsvilkårene for lokale profesjonelle kunstnere og internasjonale kunstnere var svært ulike. Flere kunstnere godtok å arbeide under dårlige lønnsvilkår, andre har takket nei.

Det er på tide vi stiller noen spørsmål angående kultursatsingen vår: Hva kan Stavanger-regionen markere seg med som kan få ringvirkninger utenfor vårt lille distrikt? Hva er vår styrke og hva kjennetegner regionen vår? Hvilken kompetanse, ressurspersoner og grupper har vi som bør satses på?

Vi har tro på å styrke produksjonsmiljøene gjennom Ittepå-fondet, men vi har ikke tro på mer byråkrati. Samtidig har vi tro på Stavanger kommunes jevne kulturpolitikk, med bred gjødsling av lovende utøvere og prosjekter. Det å satse på freelance-prosjekter/frie grupper vil være kostnadseffektivt. Flere av Rogalands freelancekunstnere og frie grupper har solid erfaring fra samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. Når regionale utøvere besitter gode internasjonale nettverk er det ikke nødvendig med en kostnadskrevende over ordnet administrasjon.

Kulturstyret i Stavanger har lansert en glimrende ide: Ved hjelp av Stavangers EU-kontor i Brüssel, samt økonomisk bistand fra Stavanger kommune til for prosjektering, kan man stimulere til internasjonale samarbeidsprosjekter med regional forankring. Verdien av hver investerte Stavanger-krone vil vokse kraftig med støtte fra EU-systemet. Dette er en ypperlig måte å utvide den internasjonale horisonten og nettverket for lokale kunstnere.

Stavanger kan ikke alltid være «ittepå». Skal nye stillinger opprettes bør en ta utgangspunkt i å styrke de regionale fagmiljøene og gå i dialog med de frie profesjonelle kunstmiljøene. Vi vil gjerne supplere med mer internasjonal kompetanse, og vi har mange forslag.

Liv Runesdatter og Siw M. Mikalsen
Frilanskunstnere




Denne kronikken stod først på trykk i Stavanger Aftenblad 24. februar 2009.