UTSPARK#1
Tørr vi be om et jordskjelv?
I går, 20 september 2006, var det høringsfrist
på ny strategiplan for visuell kunst hos Stavanger Kommune. Selv
sitter jeg på god avstand i Malmö og betrakter den lokale forsiktigheten
mens det verste er i ferd med å skje - byen blir lik seg selv.
Stavanger har alltid hatt en etablert forkjærlighet til det sceniske
kunstuttrykket gjennom teater og musikk, og nå også film.
Billedkunstområdet har derimot vært tilsidesett med noen svake
institusjoner og kummerlige atelier. Dessverre kan vi på lang vei
takke oss selv for tilstanden. Stavangerkunstnerne, også vi utflytta,
har vært alt for sløve de siste årene til å kreve
vår rett og til å samle oss bak det vi er enige om. Et sted
mellom datidens brennende kunstverk og nåtidens ensformige avisdebatt
finnes det alternativer.
Et av dem kan være dette uformelle fora, et annet vår egen
fagorganisasjon Billedkunstnernes Forening Rogaland, men uansett: Det
er på høy tid med en oppjustering om Stavanger skal være
– og vil være – en fullverdi kulturby i 2018. Om kulturpolitikerne
virkelig vil at Stavanger skal være den regionen hvor kunstnere
ønsker å etablere seg og hvor produksjonsvilkårene
er gode, glem da jernmenn og kulturbystatus – for det handler ikke
om det.
Alle spør meg hvorfor jeg er i Malmö og til det er det flere
svar. Et av dem er at min atelierleie er 20 kr pr kvm/mnd takket være
et slitent, men høyst funksjonelt privateid bygg. Selv om det er
hyggelig rimelig også til å være her, så har de
lave produksjonskostnadene en stor del av æren til at rundt 260
profesjonelle og svært aktive billedkunstnere har valgt Malmö
som base.
Byr Stavanger på rimelig infrastruktur er jeg overbevisst om at
kunstnere igjen vil by på seg selv, i form av ulike utstillinger,
prosjekter, alternative visningsrom, happenings, debatter osv. i langt
større grad enn i dag. Det må nemlig være rom for galskap
og kreativitet i bunn, ellers blir resultatet likt og identitetløst
på toppen. Ta for eksempel dagens musikkscene i Stavanger hvor Pulpit
er lik Folken er lik Checkpoint er lik Gnu er like Cementen. I det lyset
representerer Numusic noe annerledes og en bredde hvor det for meg virker
som om det bobler i undergrunnen. Selv om de har tung offentlig støtte
og likevel problemer med å balansere regnskapet - det får
de helt enkelt lære seg – lurer jeg på hva vi kan lære
av dem? For selv innenfor rockefestivalen Pulpit sitt kommersielle og
folkelige område er det plass til en særegenhet, en klar profil
eller en holdning. Kommer det tydelig frem kommer også publikum
og etter hvert pengene.
Til slutt handler det kanskje bare om å tørre? Og hvem tørr
egentlig i Stavanger? Helt siden Mary Miller presenterte de utvalgte 2008forslagene
har jeg luftet det spørsmålet ovenfor ulike kulturfjes i
byen, tatt det med i søvnen og drøvtygg det på dagen.
Min planen var enkel den, å lage en liste over hvem som egenlig
tørr i Stavanger akkurat nå. De som vekker oss fra det middelmådige
og bedagelige. De som sørger for at Stavanger ikke blir for trygt,
for godt eller for kjekt. De som utfordrer vår selvtilfredshet.
Hvem er de?
La meg avsløre med en gang, det ble ikke lett. Navn rullet frem
og tilbake mens regionen ble mindre og mindre, og kulturaktørene
enda færre. Alle kjenner alle og fra en eller flere synsvinkler
gjør alle noe bra, tross alt.
Underveis kom det flere forslag. På dem som var tøffe og
modige før, nå etablerte og aksepterte: Arve Opdahl (gallerist),
Helen & Hard (Arkitektbyrå), Siri Dybwig (danser), Terje Vallestad
(cafevert), Nils Henrik Aasheim (komponist), Randy Naylor (kunstner) og
Arild Ommundsen (regissør).
Og på dem som har gått hardt ut og som nå må stå
distansen: STAR - Stavanger Rock (organisasjon), Sandnes Rockklubb (arrangør),
Filmkraft (ressurssenter), Cool Opera og prosjekter som Point of Peace
(Rune Hersvik), Article Biennale (i/o/lab) og Neighbourhood Secrets (Jan
Inge Reilstad /Jörgen Svensson).
Og på dem som mer eller mindre lever av å kritisere byen:
Arild Rein (forfatter), Trond Borgen (kunstkritiker) og Tore Renberg (forfatter).
Og på eksempler fra musikken: Day Tripper (Tom Håkon Brekke/Checkpoint
Charlie), Stavanger Punkrock Festival (festival), Numusic (festival),
Purifed In Blood (band), Noxagt (band), Helge Olav Øksendal og
Pål Asle Pettersen (musikere), Xplosif (butikk/festival) og Out
of Tune(s) Recordings (Eirik Lye, musiker).
Og aktuelle navn som Leila Hafzi (design) og Mary Miller (2008direktør).
Og hvem av disse er det som egentlig tørr? Etter hvert ble det
umulig og helt uinteressant å sette opp en liste. Stavanger har
flere personer som vil utfordre kulturbyen – og ingenting er bedre
enn det.
Likevel, av og til virker det bare som om alle bruker det samme reklamebyrået.
Som om alle byfestivalene bare dreier seg om øl og folkehav. Som
om kunstinstitusjonene bare arranger utstillinger for menigheten bak tykke
murvegger. Og kanskje det er sant?
Derfor bør Stavanger Kommune sette seg ned med alle de som tørr
og prate om publikumsbygging. Hvilke grep må inn for å få
publikum mer delaktig? Hva kan vi gjøre sammen ut fra et langsiktig
perspektiv – om 5 år skal alle arrangement ha 20% mer publikum!
Vi må, langsiktig og sammen, utfordre med en hånd og lokke
med den andre. Og det er her jeg tror Stavanger Kommune med fordel kan
legge inn sine tyngste ressurser, i dialog med kulturaktører, fordi
publikummeren, besøkeren, kunden, betrakteren eller oppdageren
- kall dem hva du vil - gjennomsyrer alt vi gjør.
For uten publikum kan vi være så mye kulturby vi bare vil,
og missforstå meg rett, jeg mener ikke ukritisk på publikums
premisser. Et krevende og utfordrene arrangement vil og skal alltid ha
et lite publikum, men de få 10 i dag kan godt bli til de få
30 i 2018. Og de store 3000 til Pulpit kan bli til de enda større
10.000.
Så om jeg skal sende et postkort hjem – og det gjør
jeg – vil det stå: Sats tungt på infrastruktur og friskt
på langsiktig publikumbygging. Galskapen skal vi fikse selv. Og
et jordskjelv. For en samling i bunn kan bare gi opprykk.
Trond Hugo Haugen, 21.09.2006
PS: I sin høringsuttalelse har Stavanger2018 prioritert det mest
prekære innenfor billedkunstfeltet i den korte henvendelsen KUNSTLØFTET
signert Natasja Askelund, Ingrid Toogood Hovland, Elin Melberg, Marit
Victoria Wulff Andreassen og undertegnede. Mer utfyllende informasjon
står på disse nettsidene – og burde ikke være
vanskelig å finne.
|