av Trond Hugo Haugen

Drar vi til Bergen på nittitallet tar det ikke mange sekunder før Galleri Otto Plonk dukker opp i våre hoder. Dette kunstnerstyrte galleriet er smått legendarisk for sin aktivitet og bør inspirere også dagens kulturaktører.

Andre samtale i vår uhøytidlige serie om Kulturbyåret i Bergen er med Per Gunnar Tverbakk og Erik Johan Worsøe Eriksen, to av seks som drev Otto Plonk. I dag er Tverbakk stipendiat ved Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling kunstakademiet, der han jobber med ”Rom for Innblanding”, et prosjekt som undersøker ulike former for kunstneriske intervensjoner og tilhørende kunstneroller. Erik Johan Worsøe Eriksen er i dag partner og grafisk designer i Skin Design, Oslo.

Først, hva var Galleri Otto Plonk?

Galleri Otto Plonk var et kunstnerdrevet visningssted for samtidskunst. Det eksisterte i tidsrommet mellom kl. 17.00, 27. mai 1995 og kl. 17.00, 27. mai 1998, med andre ord på klokkeslettet nøyaktig i tre år.

Otto Plonk var ikke bare et sted som viste kunst, men et sted som produserte situasjoner og kontekster som var kunst i en utvidet forståelse av kunstbegrepet. Vi som drev galleriet blandet rollene og var både kunstnere, kuratorer, formidlere, administratorer, partyfiksere og klesdesignere. Det var tiden da det fortsatt var aktuelt å gjøre raveparties i galleriet, designe og selge egen kleskolleksjon gjennom Stress og arrangere loppemarked for unge kunstnere med behov for raske kontanter. Slike sosiale situasjoner ble produsert innenfor Plonk-rammen side om side med mer regulære kunstvisninger. Vi mente at det var nødvendig å utfordre forståelsen av hva et samtidskunstgalleri kunne være. Vi skapte derfor et nytt opplevelsesklima med vekt på det sosiale aspektet og dro et stort og sammensatt publikum. På den tiden føltes rasjonell estetikk som noe nytt og lovende, den sosiale dimensjonen i kunsten var ikke så utprøvd som i dag. Nå kjennes mye av den sosialt orienterte kunsten som en sliten institusjonsstrategi.

Hvorfor ble aktiviteten lagt ned kun etter tre år?

Vi kom til et punkt der det ikke var mulig å se noe videre utvikling innenfor de stadig strammere økonomiske rammene vi fikk. Etter ca. 30 arrangement i løpet av 3 år begynte vi å bli fornøyde med oss selv og misfornøyde med situasjonen og valgte viselig å slutte straks. Stafettpinnen, i form av overskuddet på Nkr 2 347, ble overlatt til den mest verdige vi kunne finne: Bergen Museum for Samtidskunst etablert av Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson i en utrangert pølsekiosk på kaien.

Hvor den stafettpinne har havnet i dag får vi sjekke opp ved en senere anledning. Da, i 1998, hvilke økonomiske rammer strammet?

Driftstilskuddet fra Bergen Kommune ble stadig mindre og uten dette i bunnen var det ikke mulig å opprettholde et forsvarlig faglig nivå. Tilskuddet holdt så vidt liv i Plonk. Det å tenke seg progresjon kunne vi glemme helt. Det var dags å avslutte. Vi lagde en siste Plonk-jakke, denne gang en grå med teksten ”Gone Fishing Forever” på ryggen. Den solgte vi på arrangementet som fullbyrdet Otto Plonks virksomhet.

Men før dere dro ut på denne evigvarende fisketuren og stengte butikken var dere jo veldig synlige, både lokalt og nasjonalt. Dere ble vel alle headhuntet til KB2000 for å spe på med kunnskap?

Vi deltok i en svært begrenset grad. Vi to kuraterte og gjennomførte ett prosjekt kalt ”Naust” sammen med den danske kunst- og kuratorgruppen Globe. Det var et stedsrelatert kunstprosjekt ute i Øygarden kommune. Nordiske kunstnere ble invitert til å gjøre tolkninger av naustet, både som arkitektur og kulturelt miljø. Kjente kunstnere som Olafur Eliasson, Gitte Villesen, Grönlund/Nisunen, Elin Wickström og Geir Jensen (Biosphere) deltok. Hver av dem fikk tildelt et naust som de brukte som utgangspunkt for en tidsbegrenset fysisk og kontekstuell intervensjon. Det som står igjen i dag er en katalog.

Som et apropos kan vi også nevnte at Erik, som grafisk designer, deltok i konkurransen om å utvikle identitetsprogrammet for KB2000, men tapte til fordel for Dinamo.

Og resten, dere var jo totalt seks stykker, hva med dem?

De andre kunstnerne som var aktive i Plonk, Martin Larsson, Arne Revheim, Snorre Ytterstad og Jone Kvie flyttet forholdsvis raskt fra Bergen. Vi forsvant også fra Bergen, det tok bare litt lengre tid. Erik dro i 2001. Per Gunnar flyttet i 2000.

Jone Kvie burde være kjent - han skaper frisk meteor-debatt i Stavanger i dag... Men ok, litt tilbake igjen. På nittitallet, før KB2000-toget kom til byen, hvordan var livet i kunstbyen Bergen utenfor institusjonen egentlig?

Bergen var sterk på små og mellomstore initiativ innen musikk og scenekunst, kanskje ikke i den grad innen billedkunstfeltet. Et annet særtrekk med Bergen var samarbeid på tvers av uttrykk og tradisjon. Otto Plonk jobbet både med musikk og scenekunstfeltet på en måte som var vanskelig å forestille seg i Oslo der institusjonsgrensene virket mer markerte. Kulturlivet i Bergen virket åpent og nysgjerrig. Folk var interessert i hva andre holdt på med, og voktet ikke skillelinjer, slik klimaet i Oslo er.

I motsetning til Oslo hvor man vokter skillelinjene fordi det er flere aktører (i tillegg til et generelt hovedstadsyndrom) virker miljøene i Stavanger for små igjen til å heve seg over etablerte uttrykk og tradisjon. I norsk målestokk, kanskje Bergen var passe stor den gang?

Vi har ikke lenger så god oversikt over aktiviteten i Stavanger og kan ikke si noe presist om det. Men du har helt sikkert rett i at størrelsen på et miljø kan ha betydning for hvilken dynamikk som oppstår mellom ulike kunstmiljøer. Vi tror likevel at andre, kulturelle, sosiale og psykologiske, aspekt er vel så viktige.

Absolutt. Har dette bildet dere skisserer fra datidens Bergen endret seg eller er det likt?

Bildet synes egentlig å være det samme, men det er alltid vanskelig å uttale seg på distanse. Vi er begge bosatt i Oslo og det er lenge siden vi flyttet fra Bergen, derfor føles det litt vanskelig å skulle uttale seg om dette. Men det er klart at Bergen Internasjonale Teater (BIT) fremdeles, og i enda større grad, er en markant og viktig aktør i internasjonal sammenheng. Og det unike musikkmiljøet i Bergen leverer stadig kvalitetsmaterial til det tilsvarende internasjonale musikkfeltet ved artister som Röyksopp, Sondre Lerche, Annie, Kings of Convenience, Datarock, Bjørn Torske, og labler som Tellé, New Records, Rec90. Og ikke minst produsenter som Kato Ådland og Hans Petter Gundersen (The Sensible Twins), Jørgen Træen og Yngve Leidulv Sætre (Duperstudio). En ny side er kanskje en sterk ung kultur innen grafisk design fostret opp på den reformerte Kunsthøgskolen i Bergen. Grandpeople får for eksempel stor oppmerksomhet internasjonalt som representant for ny ultravisuell, illustrativ designholdning.

Stavanger har nylig fått universitet og byens kunstmuseum streber etter et internasjonalt nivå – har slike strukturer et lokalt ansvar også? Skal de handle eller bare satse på at deres nærvær i seg selv er nok til å drive frem andre alternativer?

Generelt mener vi at en organisasjon eller bedrift primært har ansvar for det virksomhetsområdet som den selv definerer. Størrelser eller målstokker som ”det lokale” og ”det internasjonale” er komplekse og innvevd i hverandre. Det er vanskelig å trekke opp skarpe og avklarte skillelinjer mellom dem. De står ikke i motsetning til hverandre og det virker umulig kun å okkupere en av disse posisjonene. Alle ståsteder er lokale. Det finnes ingen nøytrale eller objektive ståsted som ikke har et lokalt perspektiv i betydning bærer av særlige interesser og holdninger. Samtidig er enhver lokalitet uren og konfliktfull i betydning alltid gjennomstrømmet av motstridene impulser og krefter som hindrer en etablert, rotfestet tilstand å vedvare. Å være seg denne type dynamikk bevisst, bør være kultur- og utdannelsesinstitusjonenes ansvar.

Om dere husker, hvilke forventninger hadde de mindre aktørene til KB2000?

Slik vi husker det hadde vi til dels ingen forventinger. Mange av de eksisterende mindre og mellomstore initiativene opplevde KB2000 som ganske bakpå. Siden vi den gangen var sinte, unge og initiativrike håpet vi vel på en sprek satsning. Vi følte derimot ikke at det var et reelt engasjement eller noe genuin interesse for det vi drev med fra den kanten. Men alle ser jo, som kjent, verden fra sitt eget ståsted. Vi og flere hadde ønsket flere spisse og tyngre satsninger.

Den enorme mengden av KB2000-støttete småproduksjoner som etter hvert fylte alle mulige rom både i byen og forstedene virket som et røykteppe som dekket over mangelen på en mer modig programprofil. Mengden av småplukk skapte etter hvert en slik støy at ingenting stod frem som meningsfylt og poengtert. Bare det å orientere seg i programavisen var nesten umulig. Ressursene var strødd som kanel utover – ethvert musikkorps eller skolelag fikk hver sin lille pott, men ingen satt igjen med følelsen av at det resulterte i noe som helst.

I tillegg var det en stemning rundt administreringen av KB2000 som skapte avstand. Etter hvert mistet vi rett og slett interessen.

Nå eksisterte altså ikke Galleri Otto Plonk under KB2000, men la oss leke med tanken at dere styrte showet. Hadde Bergens kunstfelt sett annerledes ut i dag da?

Bergen virker på avstand å ha et bra kunst- og kulturliv og det er vanskelig å påstå at det burde vært helt annerledes. Å ha overordnete ideer og visjoner for en bys kulturliv er problematisk. Det består av en rekke personer og grupperinger med mål, tenkesett og arbeidsmåter som ikke er kompatible og som hver for seg generer resultater på ulike måter. Å fore disse fra samme pengesekk med stort sett like beløp og med bruk av samme argumentasjon virker ikke hensiktsmessig. Noen arbeider innenfor tradisjonelle rammeverk, andre tenker utenfor disse. Noen jobber med mål om å nå et stort publikum, andre ønsker å være smale.

Generelt ville vi nok kanalisert flere midler til færre aktører, unngått byråkratiatmosfæren som heftet ved KB2000 og ikke i så stor grad basere dialogen på søknader. Vi ville hatt nærmere og mer direkte samtaler med institusjoner og initiativ for å diskutere hvordan det er mulig å tenke langsiktig med utgangspunkt i en enkelt ekstraordinær situasjon.

Og om dere nå i dag skulle ta over Stavanger2008-skuta?

Både Bergen og Stavanger er små byer og det virker klokt å bygge opp eksisterende institusjoner og engasjementer. Det ligger ingen gevinst i å forsøke å finne opp et kulturliv som ikke eksisterer. Det betyr å tørre å gi større beløp til utvalgte aktører. Et sentralt spørsmål er: Hvem har stoff i seg til å vokse? Samtidig må man være villig til å utfordre disse til å stekke seg lengre enn de selv har forestilt seg er mulig.

Effekten utad og effekten innad er en annen interessant problemstilling. Det virker klokt å bruke pengene på å investere i prosjekter og institusjoner som kan gi resultater på sikt, ikke svi av alt i store engangshendelser med mål om å få ett minutt i Dagsrevyen. Det vil være glemt uken etter. Samtidig bør det legges ut noen gulrøtter for presse og et event-sultent publikum. Det er en balanse mellom å importere impulser utenfra og å legge til rette for at lokale ressurser får et ordentlig løft.

Og da et ordentlig løft som varer over flere år. Hva er de gode eksemplene på byer eller regioner som har greid å satse på kunst i et langsiktig perspektiv, slik at den fortsatt fremstår som attraktiv? Noe som umiddelbart faller inn?

Skulpturlandskap Nordland og Momentum i Moss er eksempler på langsiktig satsninger, selv om disse initiativene hver for seg kontinuerlig står overfor særlige utfordringer i forhold til drift og videreutvikling.

For våre lesere er BRAK allerede blitt presentert under samtalen med Wiliam Hazell. Hvorfor finner vi ikke en slik struktur på kunstfeltet? Er vi ikke opptatt av næringskjede og samhandling?

Kunstfeltet består allerede av en rekke nettverk og det skjer kontinuerlig samhandlinger på tvers av disse.

Men tror dere at lokale politikere forstår denne strukturen eller samhandlingen? Musikerne i Bergen snakket jo sammen før dannelsen av BRAK også, men gjennom organisasjonen ble det mer synlig. Det interessante med BRAK er at man begrenser seg til en region, med definerte geografiske rammer, for å bli synlige. En annen form for synlighet er tidsavgrenset visningsrom og miljøer, slik som Otto Plonk var. Har dere noen tanker om hvordan en kommune skal sjonglere mellom en aktiv kulturpolitikk og den kreative kraft som kan oppstå hvis de holder seg unna?

En armlengdes avstand er jo et etablert kulturpolitisk prinsipp. Politikerne gir tilskudd til ulike former for kultur- og kunstproduksjoner grunnet på ulike grader av instrumentelle forventinger, men samtidig må de respektere faglighet og uavhengighet. Forventingene til kunstens ”effekt” blir nødvendigvis ikke alltid innfridd, eller innfridd på den måten man hadde forestilt seg. Tillit og spillerom er to nøkkelord.

Tilslutt, noen tips til kunstnere i Stavanger som vil ha greie levevilkår om ti år?

Klipp håret og skaff en jobb. Spøk til side: Alle kunstnere sliter hardt uansett hvor de bor. Norske kunstnere har forresten vilkår som kunstnere i andre land bare drømmer om. Det finnes uansett ingen snarveier, kun hard jobbing… og nettverksbygging.

Og lener vi oss for langt bak i lenestolen havner vi til slutt på golvet igjen. Takk for praten!



Samtalen ble gjennomført i mai-juni 2006